• By:
  • Perioder:
    Fx "1200-tallet", "1280'erne", 1286", "22. november 1286"
  • Kategori:
  • Type:
  • Sprog:
  • Tekst:
  • Søg Nulstil


Odense, 1042 - 1047  Sammenfatning, Dansk

Snorre Sturlasson. Heimskringla.

Odense, 1042 - 1047  Originaltekst, Dansk

30. Så snart Svein Ulvsson fikk vite at kong Magnus hadde gått i land, gikk han ombord på skipene sine. Svein dro til seg alt det folk han kunne få, og om vinteren fór han omkring på Sjælland og Fyn og småøyene. Da det led mot jul, seilte han sør til Jylland og gikk først i land i Limfjorden. Der gikk mange folk under ham, og han fikk skatt av noen, men andre gikk til kong Magnus. Da kong Magnus spurte hva Svein tok seg til, reiste han til skipene sine og hadde med seg den norske hærren som da var i Danmark, og noe av den danske hæren. Han styrte nordetter langs med land. Da var Svein i Åros (Århus) med en stor hær. Da han fikk melding om hæren til kong Magnus, førte han flåten sin ut av byen og gjorde seg i stand til slag. Da kong Magnus hadde fått greie på hvor Svein var, og han visste at det nå bare var et kort stykke mellom dem, holdt han hus-ting og talte til hæren sin og sa: "Nå har vi spurt at jarlen ligger her framfor oss med hæren sin; jeg har fått høre det at de har en stor hær. Nå vil jeg la dere vite min mening. Jeg vil fare mot jarlen og kjempe mot ham, enda vi har noe færre folk. Nå som før vil vi sette lit til Gud selv og til den hellige kong Olav, min far. Han har gitt oss seier noen ganger før når vi var i strid, og vi har ofte hatt mindre folk enn våre uvenner. Nå vil jeg at vi skal gjøre oss i stand og lette dem opp; så snart vi møtes, skal vi ro mot dem og straks gå til kamp. Da skal alle mine menn være ferdige til å kjempe.» Så tok de på hærklærne, og hver og en gjorde seg i stand og tok sin plass. Så rodde kong Magnus og hæren hans fram helt til de fikk se flåten til jarlen, som de så straks rodde imot.
Men Sveins menn væpnet seg og bandt sammen skipene sine, og straks ble det et hårdt slag. Så sier Tjodolv:

Kongen og jarlen førte

skjold for kort tid siden

sammen imot hinannen;

hard var våpenleiken



for begges menn den gangen,

så de modige stridsmenn

srørre slag ikke husket,

Høyt lød gny av spydkamp.



De kjempet framme ved stavnene, og ikke andre enn de som var i stavnen, kunne komme til med hoggvåpen. De som var i forrommet, stakk med spyd, og alle de som var lenger akter, skjøt med snørespyd eller kastespyd eller kastepiler. Noen kastet stein eller skjeftefletter (et slags kastevåpen); de som var akter om masten, skjøt med bue. Dette taler Tjodolv om:



Som regn på breie skjolder

styrtet spyd og piler;

der vi kjempet, fikk ravnen

rikelig mat å ete.

Menn, som best de kunne,

kastet stein og piler

i våpenkampen, men såret

sank de sammen på dekket.



Fler piler enn nå fra strengen

skjøt bueskytte aldri.

Den dag ble ikke trønder

trette av å skyte.

Snørespydene tunge

fløy så tett i kampen

at knapt du så i mellom.

Som snefokk det yrte av piler.


Her blir der fortalt hvor het striden med skuddvåpen var. I førstningen av striden var kong Magnus i skjoldborg, men da han syntes det gikk smått, sprang han ut av skjoldborgen og langsetter skipet og ropte høyt og egget mennene sine og gikk helt fram i stavnen i hoggstriden. Men da mennene hans så det, da egget de hverandre; da ble det et stort rop over hele hæren. Så sier Tjodolv:



Magnus' hærmenn alle

egget ivrig hverandre

til å gå fram; der de kjempet,

tok fienden hårdt om skjoldet.



Da ble striden hard og kvass. I denne striden ble Sveins skip ryddet i framstavnen og saksene (relingene mellom framstavnen og masten). Da gikk kong Magnus selv med følget sitt opp på skipet til Svein, og siden hans menn, den ene etter den andre. Da gikk de så hårdt på at Sveins menn dro seg unna, og kong Magnus ryddet det skipet og etterpå det ene etter det andre. Da flyktet Svein og en stor del av hans folk. En mengde av hans menn falt, og mange fikk grid. Så sier Tjodolv:



Skipenes herre, Magnus,

modig gikk i kampen

fram helt i den fagre

framstavn; det ble vidspurt.



Stor mink på menn hos jarlen

han gjorde; økte hærfang,

da han og hele hæren

hærskip tok til å rydde.



Til flukt seg jarlen vendte

før den gjeve fyrste

fikk gitt de glupe stridsmenn

fullt grid for liv og lemmer.



Dette slaget sto søndag like før jul (18. desember 1043). Så sier Tjodolv:



Den strid som hærmenn førte

hardt imot hinannen,

ble kjempet på en søndag,

snøgt gikk folk til striden.



Da krigsmenn mistet livet,

fløt lik på hver en bølge,

det ble visse døden,

og derpå sank de alle.


Der tok kong Magnus sju skip fra Sveins menn. Så sier Tjodolv:



Sju langskip Magnus ryddet,

sønn til Olav Digre;

med glede Sogne-kvinner

fikk spurt om kongens seier.



Og dessuten kvad han:



Mistet har Sveins hiermenn

sin heimferd, gieve kriger.

Hard ble hærmannsferden

for hær som dro mot Magnus.



Nå bølgen reist av stormen

bein og skaller ruller

på havsens bunn. Og sjøen

bruser vilt om hærmenn.



Straks om natten rømte Svein til Sjælland med de menn som hadde kommet seg unna og ville følge ham, men kong Magnus la til lands med skipene sine og lot straks om natten mannskapet gå i land. Tidlig om morgenen etter kom de ned med stort strandhogg. Det forteller Tjodolv skald:



I går så jeg store steiner

med sterke hender kastet;

av steinsår gapte hauser.

Ustøtt sto deres fylking.



Skipet midt i landet

la vi og gjorde strandhogg.

Svein med ord alene

ikke kan verje landet.



31. Kong Magnus styrte straks med hæren nordover til Sjæl­land etter Svein. Så snart hæren til Magnus kom dit, flyktet Svein opp på land og hele mannskapet hans. Men kong Magnus satte etter dem og forfulgte dem og drepte alle dem de fikk tak i. Så sier Tjodolv:



Sjællandske møer spurte

hvem som merket førte.

Sant det var at mange

hadde farget skjold i blodet.

Kvinner måtte rømme

redde gjennom skogen.

Talløse flokker rente

på rappe føtter til Ringsted.



På Skånes raske konge

kom søleskvett til nakken.

Men gjeve Lunde-kongen

i fred får ha landet.

I går over mold og myrer

fløy mange spyd i luften.

Den sterke jarlens merker

ble slept bortover hauger.



Da flyktet Svein over til Fyn; men kong Magnus fór da med hærskjold over Sjælland og brente vidt og brede for dem som hadde slått seg i flokk med Svein om høsten. Så sier Tiodolv:



Jarlen måtte vike

i vinter fra kongesetet.

Det var ikke lite

landvern som du stilte.

Du fikk, gjeve Magnus,

mangen kamp under skjoldet.

Det nesten da var slutt,

på søstersønn til Knut.



Du lot ilden herje

huser, trønders herre!

Du la gårder øde,

med ild du harm dem brente!

Høvding-venn! Du ville

med velde hevne på jarlens

følgesvein det farlige

fiendskap! Unna de rente.



32. Så snart kong Magnus fikk greie på hvor Svein var, seilte han med hæren sin over til Fyn. Men straks Svein spurte det, gikk han ombord og seilte av sted og kom fram til Skåne. Der­fra fór han til Gøtaland og siden til sveakongen. Men kong Magnus gikk opp på Fyn, og lot rane og brenne der for mange. Alle de av Sveins menn som var der, rømte bort til alle kanter. Så sier Tiodolv:



Storm fra havet jager

høyt i luften gnister

fra tykke eikevegger;

vilt ildebrann fraser.

Så hus på Fyn brenner

med flammer dobbelt høye.

Tak og never brenner,

nordmenn svir av gårder.



Glem ikke, karer, å gjeste

jenter som hører til Sveins menn,

når dere i kamp tre ganger

har gått som seierhelter!

Vi finner nok fagre kvinner

på Fyn; der vi farger våpen.

Fremdeles må i fylking

vi fram i våpenbraket.



Etter dette ga alt folket i Danmark seg under kong Magnus. Det var god fred der resten av vinteren. Da satte kong Magnus sine menn til å styre over alt land der i Danmark. Da det led ut på våren, fór han med hæren sin nord til Norge og ble væ­rende lenge der om sommeren.



33. Da Svein spurte det, red han straks ut til Skåne og hadde med seg en stor hær fra Sveavelde. Skåningene tok vel imot ham, og han fikk enda mer folkestyrke hos dem. Så fór han ut til Sjælland, som han la under seg, likeså Fyn og alle småøyene. Men da kong Magnus spurte det, samlet han folk og skip og seilte sør til Danmark. Han fikk greie på hvor Svein lå med hæren sin, og da styrte kong Magnus imot ham. De møttes en dag i kveldingen på et sted som heter Helgenes (sørøst for Århus). Da slaget tok til, hadde kong Magnus mindre flåte, men skipene var større og hadde bedre mannskap. Så sier Arnor Jarleskald:

Vidt har jeg hørt at det heter

Helgenes der hvor kongen,

den vidkjente ulvemetter,

vant så mange hærskip.



Tusmørket falt da kongen

ba føre skjoldene sammen:

Hele høstnatten gjennom

rygene holdt på med striden.



Striden ble kvass, og da det led på natten, ble mannefallet stort. Kong Magnus skjøt hele natten med kastevåpen. Det forteller Tjodolv:


Ved stedet som Helgenes heter

falt hæren til Svein for spydkast.

Menn som slikt fortjente,

såret sank i døden.



Mørenes herlige konge

manet et snørespyd sendte.

Landsherren asketre-spydet

på odden farget med blod.


Det er snart å si om dette slaget at kong Magnus fikk seier, men Svein rømte. Skipet hans ble ryddet fra stavn til stavn; alle de andre skipene til Svein ble også ryddet. Så sier Tjodolv:



Redd var ikke jarlen

som rømte ifra hærskipet,

da Magnus slemt det gjorde

for Svein å slippe unna.



Hærkongen farget skarpe

sverdegg rød i blodet;

sverdet ble blodvætet.

Kongen vant seg landet.



Likeså forteller Arnor:



Den djerve Skåning-kongen

skip fra bror til Bjørn tok,

så mange som han hadde.

Heldig ble den roferd.



Der falt mange av Sveins menn. Kong Magnus og hans menn fikk stort hærfang. Så sier Tjodolv:



Et gotisk skjold og en brynje

bar jeg hjem fra striden;

det var min del; i sommer

var sverddønnet sterkt sørpå.



Fine våpen fikk jeg;

jeg sa det forut til kvinnen.

Der vant jeg en hjelm, da harde

hærkonge banket daner.



Nå rømte Svein over til Skåne med alt det mannskap som kom seg unna. Kong Magnus og hans hær satte etter og drev dem langt opp i landet, og det ble bare gjort liten motstand av Sveins menn eller av bøndene. Så sier Tjodolv:



Olavs sønn lot hærmenn

inn i landet rykke.

Stridslysten gikk så Magnus

med mannskap gjevt fra skipet.



Djerve høvding i Danmark

herjet; her braker våpen.

Hesten stormer vest fra

over hauger i Skåne.



Siden lot kong Magnus fare med hærskjold over hele bygda. Så sier Tjodolv:



Fram med fart nå merket

til Magnus nordmenn fører.

Tett ved merket går vi;

titt henger skjold ved siden.



Unggutten fram tramper

med fot som ikke glider,

fram til Lund gjennom Skåne,

fagrere vei så jeg aldri.



Siden tok de til å brenne bygda, og alle folk rømte unna lange veier. Så sier Tjodolv:



På jarlens hær vi prøvde

godt nok kalde jernet,

og skåningenes seiersvon

fikk synke brått sammen.

Den røde ilden leiker

overalt i breie bygder;

vi tente ild; men mange

har blåst til og skapt møye.



Den lyse ilden herjer

hvert hus i Danevelde,

med stor fylking brenner

fyrsten breie bygda.

Treti; av strid jeg bærer

skjold over Danmarks heier.

Vi vinner seier, og såret

Sveins menn renner unna.


Det gamle fynske landet

i fjor lot kongen trampe.

Jeg kryper ikke unna

midt blant kongens hærfolk.


Sveins menn, som nå renner,

kan ikke nekte storverk

gjort av Magnus. I morgen

vi mange merker reiser.


Svein rømte da øst i Skåne. Kong Magnus gikk så til skipene sine og styrte siden mot øst langs Skånesiden. Han hadde gjort seg ferdig i en snarvending. Da kvad Tjodolv dette:



Jeg har ikke annet å drikke

når her jeg er med kongen,

enn havets salte bølge,

en slurk av den jeg suger.



Her framfor oss nå ser vi

den store Skåneside.

For svearne reddes vi ikke

Stort slit vi tåler for kongen.



Svein rømte opp i Gøtaland og dro siden til sveakongen og var der om vinteren i akt og ære.



34. Kong Magnus snudde da han hadde lagt under seg Skåne. Han seilte først til Falster, gikk opp der og herjet. Han drepte mange folk som før hadde gått under Svein. Det for­teller Arnor:



Kongen nå lot hevne

helt ur svik av daner.

Den djerve kongen felte

Falsterhæren i harme.



Den unge kriger samlet

til ørnene tunge dynger

av lik; men hirdmenn gjerne

hjalp da ørnevennen.



Siden seilte kong Magnus med hæren sin til Fyn og herjet og vant stort hærfang der. Så sier Arnor Jarleskald:



Så på Fyn den djerve

farget merkene røde

da for sitt land han stridde;

for svik måtte folket bøte.



Folk kan tenke etter,

hvilken annen konge

har tieren full med strider,

Fyrsten har gavmildt hjerte.



35. Den vinteren satt kong Magnus i Danmark, og da var det god fred. Han hadde hatt mange slag i Danmark og hadde fått seier i alle. Odd Kikineskald sier så:

Kort for mikkelsmesse

striden malmhard vaktes.

Vender falt; og mange

ble vant til våpenlarmen.



Men litt før jul et annet

voldsomt larmende kampting

ble holdt der sar ved Åros;

hard ble strid for hærmenn.



Likeså sier Arnor:



Olavs sønn! Du gir meg emne

når ord jeg bruke vil i sanger.

Blodet lar du ravner drikke.

Herre, rett nå kvedet vokser



Djerve konge, du som modig

kløyver skjolder; fire strider

har du kjempet samme vinter;

seierrik med rett du kalles.


Tre slag holdt kong Magnus med Svein Ulvsson: Så sier Tjodolv:



Med lykke førtes striden

til slutt, som Magnus ville.

Og meg gir kongen emne

til kvad om seiervinning.



Sverdet trøndernes fyrste

farget rødt, og stadig

siden i tre slag han

seier vant fullstendig.



36. Nå rådde kong Magnus over både Danmark og Norge. Da han hadde lagt under seg Danmark, skikket han sendemenn vest til England. De dro til kong Edvard og ga ham brev med segl under fra kong Magnus. I brevet sto det med hilsen fra kong Magnus: "De har sikkert hørt om den avtalen som jeg og Hordaknut gjorde oss imellom, at når den ene av oss døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta i arv land og folk etter den andre. Nå har det båret så til, som jeg vet De har hørt, at jeg har tatt hele Danevelde i arv etter Hordaknut. Da han døde, hadde han England likså vel som Danmark. Nå gjør jeg krav på å eie England etter rette avtaler. Jeg vil at du skal gi opp riket til meg, men i annet fall skal jeg komme dit med hærmakt både fra Danevelde og fra Norge. Da får den rå over landene som skjebnen vil unne seier."

37. Da kong Edvard hadde lest dette brevet, svarte han slik: "Det er kjent for alle her i landet at kong Adalråd, min far, var odelsbåren til dette riket, både etter gammel og etter ny lov. Vi var fire sønner etter ham. Da han hadde falt ifra, tok min bror Edmund rike og kongedømme, fordi han var den eldste av oss brødrene. Det var jeg vel nøyd med så lenge han levde. Men etter ham tok min stefar, kong Knut, riket. Det var ikke lett å kreve det så lenge han levde. Men etter ham var min bror Harald konge så lenge han fikk lov til å leve. Men da han døde, rådde min bror Hordaknut for Danevelde; den gang syntes det å være det eneste rettferdige brorskifte mellom oss, at han skulle bli konge både over England og over Danmark; men jeg fikk ikke noe rike å rå for. Så døde han, og alt folket her gjorde da vedtak om å ta meg til konge her i England. Så lenge jeg ikke bar kongsnavn, gjorde jeg ikke mine høvdinger tjeneste på noen mer storslått måte enn de menn som ikke var ættbårne til riket her. Nå har jeg tatt kongsvigsle her og kongedømmet fullt ut slik som min far hadde før meg; og nå vil jeg ikke gi opp dette navnet så lenge jeg er i live. Men om kong Magnus kommer hit til lan­det med hæren sin, da vil jeg ikke samle en hær mot ham, og det skal stå ham fritt for å legge under seg England når han først har tatt meg av dage. Si ham mine ord slik." Så fór sendemennene tilbake og kom til kong Magnus og sa hvordan alt hadde gått. Kongen svarte langsomt og sa så: "Jeg tror det er rettest og høveligst å la kong Edvard ha sitt rike i ro for meg, men holde fast ved det riket som Gud har latt meg få."
Kilde:Kongesagaer s. 503-511.
Emneord:Opland
-
Konger og dronninger
-
Tilbage